Med over 100 bomber og eksplosjoner så langt i år i Sverige kan landet bare sammenligne seg med krigssoner og terrorområder. Det er som Aftonbladets kommentator Oisin Cantwell spør:

«Ikke i noe annet rikt land i den vestlige verden er situasjonen i nærheten av det som nå råder i i Sverige. Hva skyldes det? Hvorfor akkurat her? Hvorfor ikke i land med en demografisk og sosial struktur, og en materiell standard som minner om Sverige?»

Svaret, som ikke er et svar, er nedslående:

«Det skremmende svaret er at ekspertene ikke helt vet. Få av gjerningsmennene pågripes, det er symptomatisk at de tre personene som ble pågrepet for en av sprengningene i Malmø i helgen er løslatt, og de få som tiltales er som regel ikke spesielt taleføre. Tilbake står vi kun med gjetninger av mer eller mindre kvalifisert natur. Det er for eksempel ikke altfor vågalt å notere at volden i gjengene har eskalert de siste ti årene og at skyteepisoder har blitt vanligere og vanligere.»

Nettopp. Det er blitt «så vanlig» at det nærmer seg faretruende «normalen». Men da bare for dem som ikke selv er rammet, og for dem, typisk i maktposisjoner, som har ordnet seg slik at eget liv oppleves trygt og godt. Når en lever avsondret fra den virkeligheten mange møter, så skal det litt til for å forstå hvilke politiske tiltak som må iverksettes. Og tilstanden i Sverige «savner sidestykke» i den vestlige verden, sier kriminolog Amir Rostami. Den kan nærmest sammenliknes med krigssoner og land med en  lang historie med terrorisme, mener han (betalinsgmur). «Jeg har vært i kontakt med politimyndigheter både i Europa og Nord-Amerika, og ingen kjenner igjen den utviklingen vi har i Sverige», forteller han.

Hvem skal trygge det svenske folket?

Helgas eksplosjon i Almgården i Malmø rammet blant annet en liten familie, mamma Linda, pappa John, Sebastian (8) og Ella (snart 7). To små barn som har fått kjenne på frykten. Det har gjort farmor rasende. Mona Iréne Schultz har på Facebook publisert et åpent brev til den svenske regjeringen:

Åpent brev til Sveriges regjering!!

I morges ble jeg vekket av en telefonsamtale, som om det hadde gått skikkelig galt kunne ha betydd en ufattelig tragedie.

På bildet ser dere vinduet til mitt lille barnebarns rom:

På den andre siden av veggen av det sprengte inngangspartiet, lå den fineste lille gutten og sov. Han sov godt i troen om at han var trygg i sitt hjem.

MEN kvart over tre i natt ble han vekket av en merkelig hvesende lyd, og så eksploderte verden!!

Noen hadde plassert en bombe utenfor døren til deres trappeoppgang og hele entreen blåste ut, taket i entreen falt ned, vinduer ble blåst i filler, deres ytterdør ble blåst opp, og veggen der Sebastians seng sto fikk en stor sprekk og glassplinter føk inn i leiligheten deres. Vi kan bare takke Gud for at ingen kom fysisk til skade.

Det psykiske vet vi lite om, ettersom det kan vise seg langt senere.

Men hele familien og vi som står dem nærmest, har tusen ulike følelser akkurat nå. Det er, utenom sjokk, redsel for hva som kunne ha hendt, forbannelse, fortvilelse, forvirring over hvordan dette kan få skje i vårt land. Men også dyp takknemlighet over at alle er uskadde.

At de er uskadde, er ikke regjeringens fortjeneste. Det får man bare sørgelig nok konstatere.

Vår forvirring over hvordan noe slikt kan skje, hvem som er ansvarlige for det svenske folkets – og spesielt barnas – sikkerhet og alle de spørsmål vi har rundt denne hendelsen, vil vi stille til dere.

Dere som sitter i Sveriges regering og som man vel kan forvente skal stilles til ansvar for hvordan de kriminelle tillates herje fritt uten at dere reagerer!!

Dere som sitter med skylapper for øynende og leker med vanlige menneskers liv! Dere som tror at vi alle er like blinde som dere synes å være! Når skal dere åpne øynene og erkjenne at dere har mistet kontrollen? At dere ikke har en anelse om hvordan dere skal finne ut av dette?

For vi vet, vi vanlige mennesker, fotfolket, vi vet at Sverige, vårt kjære hjemland, er på vei rett vest om ingenting blir gjort på røde rappen.

For i dag lurer jeg og hele familien på om det er trygt å leve i Sverige lengre, ja, til og med min gamle mamma på 92 uttrykte denne holdningen, og det er dette landet vi alle er født i, har levde her i mange generasjoner – og det er ikke «krig» i ordets rette mening som jager oss på flukt.

Sebastian er 8 år, hans lillesøster heter Ella og fyller 7 om noen uker. Til i går kveld var hun kun opptatt av å tenke på den forestående bursdagsfeiringen. I dag er hun og hennes bror to veldig redde svenske barn, der deres trygge tilværelse akkurat har revnet.

Deres farmor gråte av sorg over at deres tillit og tro på det gode nå er rystet i grunnvollene, og vi spør oss alle – i fall regjeringen i Sverige prøver å finner noen «form for balanse» – der vi også skal kjenne på hvordan det er å være utsatt for bomber og granater.

At vi måtte gå så langt som dette for å sympatisere med de mennesker fra resten av verden som vi strever så hardt for å beskytte fra krigstraumer, fra nettopp bomber og granater??!

Jeg er i dag fortvilet, forvirret og dypt bedrøvet.

Du som leser dette, del gjerne videre.

Selv en innvandringsstopp synes for sent for Sverige. Merkelig er det også at ingen har blitt drept i alle eksplosjonene i landet, men det er nok bare et tidsspørsmål.

På Stortinget sitter en ung dame, med litt mørkere hud enn mange av oss og med hijab på hodet, som representant for SV. Hun heter Marian Hussein, har somalisk bakgrunn, og tror åpenbart hun er fredet for kritikk og hun forstår ikke grunnleggende lover og regler i det landet der hun faktisk er representant i vårt høyeste organ.

I tillegg ser hun rasisme på høylys dag i alt og ingenting.

Kampen mot jævlene

I et innlegg på hennes Facebookside i 2017, to år før hun ble vararepresentant på Stortinget, burde kanskje ledelsen i SV tatt hintet:

Å ønske en ny regjering, er det ikke noe galt med, men å hevde at en sittende norsk regjering er rasister, er ikke, og bør ikke bli, hverdagskost. Hun vil ha de «hardbarka antirasistene» i regjeringskontorene, sier hun, og med det mener hun hva? De som ikke vil ha fremmarsj av rasister og nazister, slik som «jævlene» i Solberg-regjeringen vil? Hvor mange andre ville sluppet unna med påstander av denne karakter? Hvor mange ville sluppet unna med å bli konfrontert med slike påstander, særlig når en tross alt er havnet på Stortinget?

At hun skal oppdra «et brunt barn» i dette landet forteller oss at Hussein er særdeles opptatt av hudfarge, mens hun kanskje burde interessere seg mer for hvordan hun selv kan bidra til Norges ve og vel. I så måte er det nok flere av oss som synes lite om at hun trumfer gjennom å innta Stortinget med hijab, et kjønnsdiskriminerende symbol som tråkker på våre frihetsverdier. Men hun kan selvsagt hevde, sikkert med støtte også fra gammelmediene, at hijab er hennes muslimske identitet. Og stiller en spørsmål ved hennes lojalitet, ja, da er man jo rasist. Så enkelt er vel det.

Uansett så har Hussein vært fredet for kritiske spørsmål – helt til hun tråkket på gammelmediene. Der går selv en grense for MSM.

NRKs «rasistiske kultur»

I en tweet fra Hussein påstår hun at NRK har et rasismeproblem. Denne gangen hevder hun, som stortingsrepresentant, at «vi er mange som forventer at statskanalen lanserer et rehabiliteringstiltak for disse hvite guttene i humor avdelingen» (mine uthevinger) Bakgrunnen er Tore Sagen sitt utspill i radioprogrammet «Radioresepsjonen» der han gjorde et mislykket forsøk på å drite ut rasister, men endte opp med samme stempel fordi han brukte ordet «neger» og sammenlignet mørkhudede med aper. At det skulle være humor har ingen betydning for de krenkede, gjerne også dem som er krenket på vegne av andre.

Å hevde at NRK har en rasistisk kultur – i den kontekst Hussein mener – er spinnvilt. Er det noe NRK kan beskyldes for, uten at det hjelper noe, er NRKs slagside som en integreringsaktør. For eksempel ivrer de stadig for å normalisere hijab, uten at noen av dem synes engang å ha noe ønske om å sette seg inn i hva hijab er.

Så vet vi jo at det ikke bare er stortingsrepresentant Hussein som har kritisert NRK, det har også FrPs Carl I. Hagen med sitt ARK. Men i min tolkning er det langt mer innafor å hevde at NRK har en politisk slagside, enn å påstå at NRK har en «rasistisk kultur» der kringkastingssjefen, foruten å ha et rasismeproblem selv, oppfordres til å sende ansatte på intet mindre enn rehabiliteringstiltak.

Hold deg langt unna

En av dem som våknet er journalist Eva Stenbro, som også er konserntillitsvalgt i Amedia. Hun skriver i DN:

«Det spesielle med denne tweeten er at politiker Marian Hussein er vararepresentant til Stortinget og leder av SVs inkluderingsutvalg. Hun kan, med andre ord, raskt havne i posisjon hvor hun skal vedta lover og regler som alle vi andre skal leve etter.»

Stenbro påpeker at i Norge har vi et skarpt skille mellom politikk og medier – et skille som kjennetegner et godt demokrati. Nå skulle jeg ønske at vi hadde et like skarpt skille mellom politikk og religion, men det synes dessverre å gå motsatt vei (uten at MSM synes å ha oppdaget det).

I tillegg har nok ikke Hussein lang nok fartstid i et demokrati som vårt til å forstå hvilke assosiasjoner «rehabiliteringstiltak» vekker. Det hjelper også Stenbro med:

«Når en sentral politiker påkaller en kringkastingssjef og ber ham om å rehabilitere utpekte ansatte, er det problematisk på flere plan. Alle som har fulgt med i historietimene, husker Stalins rehabilitering av opposisjonelle og annerledestenkende. Eller folk han rett og slett bare ikke likte. Rehabiliteringen omfattet vold og tortur, isolasjon, fengsel og i verste fall endte den i døden.»

Nå tror ikke Stenbro at Hussein mener noen skal tortureres eller fengsles, for et større problem er ifølge Stenbro at en stortingsrepresentant «blander seg bort i prioriteringene til en kringkastingssjef og arbeidsgiver. Hun utfordrer redaktørrollen og redaktørenes suverene makt til å prioritere hvilke mennesker de skal sette til å jobbe hvor.» Derfor skal «Hussein holde seg langt unna å mene noe som helst om hvordan NRK og redaktørene i kringkastingen prioriterer sine ressurser».

Selvgod

Stenbro minner oss også om at Hussein ikke har beklaget noen av tweetene sine, som hun tar som et tegn på at Hussein ikke har skjønt alvoret i det hun forfekter. Samtidig har Hussein klaget på hvor «snowflake» Tore Sagen et. co er:

Hva «så inderlig mye» Hussein (og «vi andre») må tåle vet ikke jeg, men jeg tar det for gitt at hun ikke putter seg selv i snowflake-rollen.

Men så må en jo spørre igjen: Hvor er SVs ledelse? Kanskje de skulle realitetsorientere henne en smule?

Her er jeg for øvrig helt enig med Halvor Fosli som på Facebook sier:

«Jeg blir ofte, for å være ærlig, litt perpleks (for å si det mildt) over hvor selvsikre folk som kommer fra helt mislykkede stater, med ukultur som tvangsekteskap og æresvold og en religion som skriker etter dype reformer når det gjelder blasfemi, frafall, likestilling og økonomisk vekst skal lekse opp for oss i et av verdens beste land hvor skapet skal stå.»

(Forsidebilde: fra SV.no Oslo)

Det er snart ingenting som sjokkerer med de svenske tilstandene. Man skulle tro at når det avdekkes at en privat barneskole, som siden 2009 har mottaqtt 275 millioner kroner i offentlige skolepenger, har eller har hatt minst fire hjemvendte IS-terrorister ansatt ved skolen, og at ytterligere syv ansatte hadde koblinger til ekstrem-islam, så ville det bli ryddet opp i sporenstreks. Men den gang ei.

Utgangspunktet er den nå utviste tidligere rektoren for Vetenskapsskolan, Abdel-Nasser el Nadi, nå Safirskolan, med rundt 450 elever i grunnskolealder. El Nadi er egypter og en av de seks islamistene som svensk sikkerhetstjeneste, Säpo, satte i varetekt i mai i år, og som regjeringen nå har fattet endelig vedtak om å utvise. El Nadi og «kolleger» anses å true Sveriges sikkerhet.

– Forenelig med verdigrunnlaget

El Nadi solgte Vetenskapsskolan, som fikk nytt navn, Safirskolan, og som har ny ledelse. Den nye eieren skulle visstnok gjør alt for å bryte båndene til skolens ekstremistiske fortid. Så viser det seg at så sent som i september var tre av de fire hjemvendte IS-terroristene fremdeles ansatt ved skolen, to av dem med lærertittel. Dette viser informasjon skolen selv har gitt den svenske Skoleinspeksjonen 17. september. Skolens leder bekrefter at minst en av de fire er i dag lærer ved skolen. Og denne Svein-Erik Berg forteller til Expressen at «de etter lange diskusjoner har vurdert at det er forenelig med verdigrunnlaget» til skolen. 

Det handler om en kvinne i 60-årsalderen med en sønn, Kamal Badri, som reiste til Syria og vervet seg til den islamistiske gruppen Kataeb al-Mujahereen, som senere ble en del av IS. Da også hennes datter giftet seg med en kjent IS-terrorist og tilsluttet seg IS i juli 2015, fulgte kvinnen i 60-årene med til Syria og levde med familien i det IS-kontrollerte området. Tilbake i Sverige har kvinnen også vært ansatt på det som var Vetenskapsskolan, og i tillegg jobbet ved en kommunal førskole i Gøteborg.

I dag är hon upptagen som lärare i Safirskolans personallista.

– Hun har vi virkelig gransket og koblet på igjen, sier Sven-Erik Berg, skolesjef ved Safirskolan, da vi spør han om læreren, skriver Expressen.

Da er jo 1000-kronersspørsmålet: Hvordan kan de ansette IS-ekstremister?

– De som ikke er dømte kan jobbe, svarer assisterende rektor, Aysenur Dogan.

– Vi har hatt en gedigen gjennomgang ved ansettelsen, vi kan jo ikke stenge folk ute, sier skolesjefen Svein-Erik Berg på samme spørsmål.

Struper avskåret

Også i september på listen over ansatte, viser det seg at en kvinne på 34 år dro til Syria i 2013 med barna sine for å bo i et av terroristgruppen Jaysh al-Muhajireen wal-Ansars kvinnehus. Hun og barna ble forsørget av terrorgruppen, som senere gikk inn i IS, mens kvinnens daværende ektemann, Hassan Al-Mandlawi, var befal for gruppen.

Den 34-åriga kvinnan anställdes av Vetenskapsskolan efter hemkomsten till Sverige. Hennes dåvarande make Al-Mandlawi dömdes till livstids fängelse för terrorbrott begångna i Syrien efter att filmer hittats där han var med då två män fick halsen avskurna samma år som familjen var där.

Da skolens ledelse fikk spørsmål fra Skolinspektionen om denne kvinnen, sier den assisterende rektoren Aysenur Dogan følgende:

– Hun er en trivelig og ambisiøs person. Vi har ikke fått noen signal som utløser en samtale. Slikt som dette er følsomt. Vi som arbeidsgivere kan også gjøre oss skyldig i lovbrudd om vi handler uten signal.

Skolesjefen Svei-Erik Berg legger til dette:

– Det har ikke kommet signaler om at den 34-årige kvinnen ”har vært der nede og herjet”, om det skulle være på det viset så er det klart at man tar tak i det.

Man tar seg i følgene tanke: Hvor mange ekstremister og IS-terrorister og – sympatisører i Sverige er ansatt i stillinger der de er i befatning med barn og unge? Og hva med Norge? Har vi også institusjoner med ledelser som har samme holdninger som Berg og Dogan utviser?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) har nettopp vært på reise sammen med utenrikskomiteen på Stortinget, destinasjon Danmark. Han gjør noen observasjoner som burde vekke toppolitisk debatt i Norge.

Er på komitereise i Danmark. Tenkte det ville være av interesse å lese fakta for dansk innvandringspolitikk. Status er at landet har innført nærmest full stans i ikke-vestlig innvandring. Det er åpenbart at vi har noe å lære.

Det handler altså om innvandring og intergrering. Danmark har igjen tatt grep for å prøve å få kontroll på eget land, egen sivilisasjon og dennes fremtid. Vi siterer fra innlegget til Tybring-Gjedde på Facebook, 14. november:

I 2018 ble det registrert i overkant av 1 500 asylsøkere i Danmark og første kvartal 2019 er det registrert 368. Dette er del av en trend med sterkt fallende antall asylsøknader de siste årene. I 2015 ble det registrert 21 316 søknader. Nedgangen kan ses i lys av EUs tiltak ved yttergrensene i sør, og innføringen av midlertidig grensekontroll mot Tyskland i januar 2016. Med henvisning til det generelle trusselbildet og faren for terror, har danske myndigheter forlenget den midlertidige grensekontrollen.

Innvandring og integrering har vært et dominerende tema i dansk politikk i mange år. Under årets valgkamper til Europaparlamentet og Folketinget var imidlertid innvandring ikke like dominerende som tidligere.

Det er etter valget fortsatt et bredt politisk flertall i Folketinget for å føre en restriktiv politikk på utlendingsområdet. Den forrige regjeringen besluttet i 2016, støttet av Socialdemokratiet (S), å stanse inntak av kvoteflyktninger på ubestemt tid. Mot slutten av 2017 justerte Folketinget dette med et vedtak om at den sittende innvandringsministeren, fra år til år, skal vurdere hvorvidt Danmark har kapasitet til å ta imot kvoteflyktninger, og i så fall hvor mange. Under enhver omstendighet settes det et tak på maksimalt 500 kvoteflyktninger per år. På dette grunnlaget ble det i 2018 besluttet ikke å ta imot kvoteflyktninger. I den politiske forståelsen mellom den nye S- regjeringen og deres støttepartier fremgår det at regjeringen vil begynne å ta imot en mindre gruppe særlig behandlingskrevende kvoteflyktninger allerede i 2019. I 2020 vil mottakelsen av kvoteflyktning gjenopptas, og da særlig med fokus på kvinner og barn.

S gikk til valg på sin nye innvandringspolitikk fra 2018 som bryter med det som tidligere har vært partiets politikk på området. Kursendringen innebærer blant annet at de vil arbeide for å stoppe behandlingen av asylsøknader på dansk jord. Forslaget går ut på at Danmark, helst i samarbeid med andre EU-land, skal opprette mottakssentre utenfor EU. Personer som søker asyl i Danmark skal sendes til slike sentre, hvor asylsøknaden behandles og hvor søkeren vil oppholde seg inntil saken er avgjort (uthevinger, red.)

Vi bare minner om Erna Solberg, vår statsminister fra Høyre, som i 2016 – etter migrasjonskrisen – sa at Norge kan ta imot og bosette 30.000 flyktninger  i året.

 Jeg mener vi kan mestre å ta imot og bosette 30.000 flyktninger i året, og at dette kan pågå over noen år, sier statsministeren.

30.000 altså. Hvor er realitetsorienteringen?

Etter avsløringene av at den irakiske forsvarsministeren og familie i årevis har levd på svensk trygd, sies det at denne saken er bare toppen av et enormt isfjell.

Tolv «tunge» myndigheter, som det svenske politiet, Migrasjonsverket (vårt UDI)og svenske NAV (Försäkringskassan) advarte senest i oktober om at organisert kriminalitet opp mot velferdsstaten «som den alvorligste kriminaliteten». I rapporten nevnes spesifikt det samme som den svenske statsborgeren og nå forsvarsminister i Irak, Najah al-Shammari, har bedrevet: mottatt trygder for seg, kona og barna mens han vitterlig bor i et helt annet land. Men det nevnes noe annet også i rapporten, som er uhyre interessant for oss i Norge også: pensjonister med innvandrerbakgrunn tar pensjonen med seg til gamlelandet. Når de dør, rapporterer ikke familien der dødsfallet til myndighetene her for fortsatt å kunne hente ut pensjonen.

Svenske Camilla Grepe, nå utvandret Sverige og intervjuet av oss i en mye lest reportasje i helgen, stilte spørsmål ved hvor mange innvandrere i Sverige som faktisk bor der. Vi refererte ikke dette i selve intervjuet, men spørsmålet er verdt å nevne i dag.

Denne problemstillingen møtte HRS tidlig på 2000-tallet, da SSB fortalte (med positivt fortegn) om pakistanere som kunne bli svært gamle, opp mot 120 år, om vi ikke husker feil (vi finner ikke lenke til dette i dag). Vel, vi kjenner Pakistan godt. Det er ingen problem å få kjøpt dokument og attester fra myndighetene med ønsket informasjon, som at jeg i 1993 (visstnok) giftet meg med Kong Harald i Islamabad. (Han skylder meg fremdeles fire millioner rupies i medgift, den gang en million norske kroner.)

Kan SSB sjekke?

Den norske velferdsstaten er ikke tilpasset den innvandringen vi har og har hatt. I globalismens tidsalder er det flyt av mennesker kloden rundt, og lojaliteten til landet man er statsborger i, er ikke nødvendigvis god, mildt sagt. Den flyten som burde vært gransket av norske myndigheter er ikke minst knyttet til innvandrere som kom på 70-tallet og et par tiår frem. Hvor mange av dem er i livet – etter informasjon i vårt Folkeregister – og er registrert bosatt i opprinnelsesland som for eksempel Pakistan, Tyrkia og Marokko, de tre største gruppene som kom på nettopp 70-tallet fra den 3. verden? De mottar pensjoner, men er de virkelig i livet? Dette vet norske myndigheter ingenting om. Kanskje man bør sette SSB på saken, for å sjekke antall og alder på dem, og deretter foreslå at det blir foretatt egne undersøkelser om de faktisk ikke er gått av med døden?

Tankene ledes til æresdrapet av Rahila Iqbal, som ble den gang advokaten Abid Raja, nå Stortinget for Venstre, sitt gjennombrudd som «kjendis». Den norskfødte unge kvinnen (20) «døde» i en bilulykke i en elv i området kalt Little Norway (mange av pakistanerne i Norge er herfra) i 2005. Hun hadde giftet seg mot foreldrenes vilje med en ahmadiyyamuslim i Norge. Denne gruppen er ansett som ikke-muslimer i et land som Pakistan og av OIC (Organisasjonene for islamske stater).  Det var nettopp ektemannen i Norge som varslet norske myndigheter om sin mistanke om drap. Hadde ikke Rahila hatt ham, så ville etter all sannsynlighet dette drapet (ja, vi kaller det et drap, selv om faren grunnet ikke minst korrupsjon og en iherdig Raja, slapp unna straff), blitt dokumentert av familien som en ordinær død. Legeattester koster ikke mye å få tak i når vi snakker et land som Pakistan.

Og blant norsksomaliere – eksempelvis – hvor mange av dem har kona og ungene i Somalia uten å rapportere dette til myndighetene, for slik å beholde barnetrygden og en flerromsleilighet i Oslo, som kan leies ut svart, frem til barna er i skolepliktig alder? Kanskje etter også, da rektor kan godkjenne, uten meldeplikt, at familie har barna sine på skole i utlandet.

Tankene ledes også til da HRS gjorde feltarbeid i Pakistan i 2004. Vi intervjuet en ung norskpakistansk kvinne i «fengsel» i foreldrenes hjem i Little Norway (tvangsgiftet, kontinuerlig voldtatt av fetter-ektemannen, fortalte hun). Under intervjuet i Little Norway gikk Halvor Tjønn, daværende utenriksjournalist i Aftenposten, i gatene i byen mens vi «jentene» intervjuet henne. Tjønn opplevde følgende: En bil stanser, vinduet rulles ned, og det som skulle vise seg å være en norskpakistaner spør ham: «Er De fra norske myndigheter?»

Vil Regjeringen ha fakta på bordet?

Det er vanskelig å tolke hendelsen annerledes enn at sjåføren var noe bekymret. Norskpakistanere har betydelige eiendommer der, og det er grunn til å tro at det finnes bruk av norske trygder som ikke tåler dagens lys.

Våger dagens regjering å ta grep og få fakta på bordet? Eller skal vi konkludere med det mest åpenbare: En sterk velferdsstat som Norge henger ikke ihop med masseinnvandringen fra den korrupte 3. verden. Hvor lenge vi kan ta dagens velferd for gitt, våger ikke vi spå.

En lærer leverer sitt vitnesbyrd til Samhällsnytt. Han har arbeidet i mange år på skoler i Malmø-området. Arbeidsmiljøet beskrives som kaotisk, samtidig som skoleledelser skyver problemene under teppet. Ikke bare det, skoleledelser sørger også for å pynte på elevenes resultater.

Læreren mener at problemene bare vil tilta i styrke. Og våre tanker går til skoler i Norge med elevmasser som er i ferd med å utkonkurrere norske barn eller allerede har gjort det.

Læreren sier: – Skolenes ledelser vet hvordan de skal skrive sine rapporter slik at alt ser ut til å være i skjønneste orden. «Hadde kommunen kontrollert alle skolene, samt morsmålsundervisningen, hadde man fått fram mye som ikke stemmer. Når skoleinspektøren kommer velger man ut riktig personal og riktige elever. Dette gir ikke et riktig bilde av virksomheten.»

Han forteller om foreldre som trenger tolk tross ti år eller lenger bosetting i Sverige. Men enda mer interessant: skolepersonell som ikke kan godt svensk. «Hvem tror at barna kan lære seg godt svensk når de iblant kan mer enn læreren?»

Kriminelle lærere

Man klarer ikke å rekruttere gode lærere til de mest utsatte skolene. Malmø mangler flere hundre pedagoger. Dette løses med vikarer «av veldig varierende kvalitet», forteller han. Og så faller disse ordene:

Man kontrollerar inte att de har ett prickfritt registerutdrag på flera skolor. I annat fall hade man inte haft kriminella eller de som känner kriminella.

Kriminelle lærere, altså. Ikke bare det. Også lærere som presser sin kultur på elevene, inkludert å feire ramadan. Men de trenger ikke være ikke-svensker. Altså svenske lærere er med på å fremme ramadan!

Man har synpunkter på traditionerna på skolans verksamhet och försöker få fram att man ska fira Ramadan eller liknande. Detta gäller även ordinarie personal. Man diskuterar ofta i termer med nu får vi tänka på muslimerna på skolan eller alla är inte kristna eller kan vi inte prata om andra länders traditioner.

Og det er nettopp islam som presser seg frem i skolene. Det er «den religionen som overlegent undertrykker mest i skolene, men dette dysses ned på ulike måter». Barn tvinges inn i sløret, og de lærer at svensker er «vantro hunder/griser». Ikke minst får de inn disse holdningene i moskeen og på koranskolen. På skoler med mange såkalte minoriteteselever, blir det protester om øæreren vil ta dem med på kirkebesøk. Det motsatt, moskébesøk, fremkaller ikke reaksjoner.

Barnen får lära sig om otrogna hundar/grisar som svenskar och andra som icke- muslimer är – detta redan i lågstadiet. Under skollunchen kan barn bara säga att detta har vi hört i moskén eller i koranskolan. Där är det hård press att lyckas och även familjens rykte står på spel, medan i den vanliga skolan finns inte risk för dåligt rykte eller att pedagogen hämnas på eleven på något fysiskt sätt. På vissa skolor i Malmö vågar man inte besöka kyrkor då det blir protester kring detta. Det omvända med att besöka moskéer påkallar ingen reaktion. Skolorna anpassar sig till en minoritet som håller på att bli en majoritet i vissa områden. Barn tvingas bära slöja, trots att de nästan aldrig vet varför de ska bära den om man frågar dem. Detta sker redan i lågstadiet numera. Samtidigt kan pojkarna få se ut och göra vad de vill.

Greit å kaste stein på andre

Vold er et annet tema. Vold anses som naturlig del av oppveksten i Midtøsten. Derfor vegrer lærere seg å informere foreldre om negative hendelser knyttet til eleven, nettop for å beskytte det mot vold fra foreldrene. At et barn kaster stein eller kaller andre for hund/hore synes samtidig foreldrene er greit. For det er en del av oppdragelsen i land som Syria og Irak.

Jag har haft flera föräldrar från MENA, främst från Irak och Syrien där man uppmanar oss att slå barnen lätt – typ en örfil eller ta hårt i armen när barnet inte lyssnar. Självklart gör ingen pedagog detta.

– De ska vara vana vid detta innan eller att föräldern anser att detta behövs då svensk skola är så feg. Barnen får på möten höra att det var okej med att han kastade sten eller kallade den andre för hund/hora eller så, för det gör vi i Syrien. Det blir svårt från rektorns sida att få rätt på det med föräldrar som är så våldsfixerade.

Og det fuskes med skoleresultatene til elevene, som allerede som barn blir en del av fuskingen. De forventer at lærerne hjelper dem til bedre resulateter. Igjen er det også lærernes redsel for at barna skal møtes med vold hjemme, som kan være utslagsgivende for at de gir etter. Resultatet er at elever kan begynne på videregående skole uten å kunne lese og skrive.

– Att lärarna blir rädda för att barnen ska få stryk hemma av sina föräldrar och därför höjer betyg. Även att betyg ska höjas eller vara på bra nivå, då man ska beakta barnets bakgrund. I flera fall skriver till exempel inte nyanlända nationella prov. Man vill inte sänka skolans resultat. Vi ska göra anpassningar, men när anpassningarna blir till att hjälpa eleverna med svaren så har det gått för långt. Att översätta enskilda uttryck är okej men inte att förklara om hur man ska lösa eller rita lösningarna.

– Jag har varit stöd under nationella prov men helt plötsligt blivit utbytt då eleverna sagt: ”Varför säger du inte mer, de andra säger mer eller rakt av om mitt svar är rätt?”. Då har en annan lärare kommit in eller blivit ledig i samma sal och förklarat mer (de har inte trott att jag eller annan hörde detta). Detta har även skett under de internationella undersökningarna, med att barnen får mycket mer hjälp än vad som är motiverat, detta då barnen har för dålig svenska. Detta gör att Sveriges resultat i dessa undersökningar ändå är för högt – trots att det sjunker varje år. Eftersom fusket är så omfattande och accepterat blir resursfördelningen fel och fel elever kommer in på olika skolor/program.  Vi ser tydligt problemen ute på gymnasieskolorna. Jag har haft likt många andra kollegor på gymnasiet, flera elever som inte kan läsa.

De skal bære fremtidens samfunn

Den kriminelle volden i Malmø får også ringvirkninger inn i skolen. Kriminelle foreldre presser skolene slik at «deres barn får mer makt, får mer hjelp, slik at man får fritt ‘spillerum» for å gjøre nesten som man vil. Ingen ville jo tenke tanken på å gå imot disse foreldrene. Barn som truer, selger narkotika eller mishandler andre går fortsatt på skolen som om ingenting har hendt».

I en av de större skolorna såldes det narkotika/tabletter av elever på högstadiet och man tvingade eller fick barnen på mellanstadiet att köpa.

Læreren forteller også at både han og andre lærere får konkrete trusler. Hans konklusjon om fremtidens Malmø er dyster. For de som går på skolen i dag «skal bære samfunnet i morgen». 

Nettopp. Demografien og medbrakt kultur avgjør Norge og Vest-Europas skjebne. Skriften er på veggen. Mens politikere flest, både her og der, later som om de snart har oppskriften på integrering i boks. Etter 50 år…  

– Vi har tenkt å politianmelde den hatkriminaliteten som Sian har utført. De har kommet med verbale overgrep mot muslimer og ulovlig satt fyr på Koranen, hevdet Akmal Ali, leder for Muslimsk Union i Agder, til Fædrelandsvennen.

Dette rapporterte også Aftenposten 19. november, og det er egentlig ganske spesielt at ikke avisen gjør noen flere undersøkelser før dette settes på trykk.

Muslimsk Union i Agder = ekstremsime

For hvem har denne Muslimsk Union stilt seg opp sammen med – ved invitasjon? Jo, verdenskjente, ultraekstreme Khalid Yasin, en mann som blant annet mener at terroren mot USA 9/11 (2001), var organisert av USA selv. Hva svarte Muslimsk Union i Agder da dette ble kjent? Her er det – og det er klassisk løgn fra moskéislams side:

– Dette er rare påstander jeg ikke er enig i. Det viser at man ikke skal ta alt for god fisk, og være kritisk. For jeg er ikke kjent med denne siden av ham, sier Akmal Ali.

– Khalid Yasin er en kjent taler fra USA. Han skal være en ganske fornuftig mann, som kjenner dagens problemer om hvordan det er å være muslim. Jeg tror han kan hjelpe våre ungdommer, og inspirere dem til å jobbe og være aktiv på en fin måte. Han skal være en ganske liberal og fin person, sier Ali til Fædrelandsvennen.

La oss se litt på hvem vennen til Muslimsk Union i Agder er, altså Khalid Yasin. Vi har tidligere gravd frem bred dokumentasjon om ekstremismen til Yasin.

«Det går ikke an for en muslim å ha en ikke-muslimsk venn.»

«Koranen har et klart syn på homoseksualitet, lesbiskhet og bestialitet: Dette er avvik, det er umoralsk og hvis de blir tiltalt og dømt, skal de straffes med døden.»

Khalid Yasin er en av de fremste hatpredikantene i verden. For ham er Al-Qaida «frihetsforkjempere». Hans verdensbilde er således en kopi av Den islamske staten (IS), dokumenterte vi i 2011.

Forbilde for norsk ungdom

Khalid Yassin er et stort forbilde for salafistene i norske Islam Net, som har hatt Yasin på besøk i Norge.

Islam Net skriver i innbydelsen til Khalid Yasins foredragsrunde at det ikke er «særlig heldig for samfunnet at Halvor Tjønn har utgitt sin svært misvisende bok om Muhammed (fred være med ham). Denne boken bidrar til å spre fremmedfrykt og islamofobi. Med hensyn til det nevnte, inviterer Islam Net alle nordmenn til åpen dialog om hvem denne mannen – Muhammed (fred være med ham)) – virkelig var.»

(…)

Yasin var også foredragsholder på Islam Nets «Fredskonferanse» i 2013. Det samme året ble den unge barnefaren og soldaten, Lee Rigby, brutalt drept på åpen gate i England. De to morderne/terroristene fortalte at det særlig var en mann som inspirerte dem: Khalid Yasin.

Yasin var også et stort forbilde for de to som drepte den unge barnefaren og soldaten, Lee Rigby, på åpen gate i England.

Yasin er nektet innreise i Danmark, med flere land.

Da er spørsmålet til mediene, inkludert programleder Fredrik Solvang i NRK, som i siste Debatten hadde Muslimsk Union i Agder som «helt vanlig muslim»: Hvorfor hopper dere, NRK med flere, over fakta om ekstremislam?

For om lag en måned siden hevdet Sveriges statsminister Stefan Löfven (S) at tiden for å få nyankomne flyktninger (som typisk kom som asylsøkere) i arbeid har blitt forkortet fra ni år i 2014 til 4,5 år i dag, forteller Tino Sanandaji på FB.

«Regjeringen og mediene har lenge påstått at flyktninger kommer i arbeid etter ni år, gjennom å beregne sysselsetting som noen timer i uken,» sier Sanandaji, og den taktikken kjenner vi jo igjen her på berget via SSBs definisjon på sysselsetting. Men nå har altså statsminister Löfven gått betraktelig lengre, ved å hevde at denne tiden er halvert. «Ikke engang studenter fra Harvard er i arbeid etter fire år, men Löfven prøver å lure oss til å tro at flyktninger klarer det. Vi vet alle at det er en bløff, men hva er de korrekte tallene?» spør Sanandaji.

Etter Löfvens utspill gjentok Sanandaji sin klage over at nasjonale økonomer ikke finner ut av det, hvorpå nasjonaløkonom Sven-Olav Daunfeldt, professor og forskningssjef ved Handels Utredningsinstitut, tok utfordringen – og raskt gjorde de også de krevende beregningen, sier Sanandaji, og legger til: Det är siffror vi aldrig sett förut, färsk från ugnen.

Men om de er aldri så fersk fra ovnen, så smaker de ikke som nybakte boller.

De avslørende tallene viser hvordan ikke-vestlige innvandrere (som typisk er asylsøkere/flyktninger) er sysselsatt etter botid.

De er kategorisert etter:

• Lønnsinntekt over 20.000 SEK/måned
• Lønnsinntekt mindre enn 20.000 SEK/måned
• Via statsfinansierte arbeidsmarkedstiltak 
• Arbeidsløs
• Utenfor arbeidsmarkedet

Hjelperne synes det er helt greit å bryte norsk lovgivning og fnyser gjerne av det som kalles for «innvandringsregulerende hensyn». De bryr seg om enkeltmennesker som er her akkurat nå, og de tenker sjelden på de langsiktige konsekvensene av sine handlinger.

De føler at de gjør det som er riktig moralsk sett, men er de i grunnen ikke mest opptatt av å lindre sin egen smerte? Det er ofte smertefullt å gjøre det rette – i dette tilfelle ikke å hjelpe en asylsøker som har fått flere avslag på oppholdstillatelse.

Når vi står i slike situasjoner, må vi spørre oss selv:

Klarer vi å stå i smerten vi føler over å ikke kunne hjelpe alle som er i nød? Klarer vi å gjøre det som er riktig, eller velger vi de handlingene som gir en rask lindring av den smerten vi selv måtte føle?

Kvitte oss med dårlig samvittighet

For å bli kvitt vår egen smerte, utfører vi gjerne «gode handlinger». Som oftest vil gleden over å ha gjort noe godt, overskygge kostnaden. Derfor hører vi velgjørerne si at «det å gi» er den største glede. Det kan være en stor grad av egoisme knyttet til gode handlinger. Ved å hjelpe, kvitter man seg med sin dårlige samvittighet.

Slike «transaksjoner» mellom nødlidende og hjelpere, er ofte uproblematiske. Begge parter får tilfredsstilt sine behov. Mer problematisk er det når hjelperens behov for å «gjøre noe godt» ikke samsvarer med det som på lang sikt vil være godt.

Vi ser dette tydelig når foreldre er «gode hjelpere» i forhold til for eksempel en narkoman sønn. Gjennom å følge sine instinkter, medvirker de til at han kan fortsette sitt misbruk. Samtidig risikerer de at både de selv og resten av familien går til grunne. Det riktige her ville være å stenge døra. Først når den narkomane sønnen erfarer konsekvensene av sin livsstil, vil det kunne oppstå et ønske om å endre atferd.

Går familien selv til grunne, kan de altså ikke hjelpe noen.

Konsekvenser

Dette eksemplet viser oss at vi ikke alltid kan følge våre følelser. Når vi føler medlidenhet, er det sjelden feil å reagere instinktivt, men i mer komplekse situasjoner må vi tenke oss om. Noen ganger må vi utføre handlinger som ikke lindrer den med-lidelsen vi føler. Vi må stå i vår egen lidelse.

Når det gjelder migrasjon, må vi også tenke på oss selv – på vårt eget samfunn. Vi må ikke gi opphold til flere enn vi klarer å integrere. Vi må utholde vår egen med-lidelse når vi avviser asylsøkere. Vi må tåle å se at returnektere ikke får delta i samfunnet på lik linje med oss andre.

Vi må innse at ingen er tjent med at vårt samfunn går til grunne. Det er når vi har et velfungerende samfunn vi virkelig kan være noe for våre medmennesker.

Medlidenheten kan bli en forbannelse for alle parter når vi er mer opptatt av å bli kvitt vår egen med-lidelse enn av å gjøre det rette.

Islamiseringen ser ut til å øke i styrke, dertil med vennlig hjelp fra statsråd Ropstad (KrF) i barne- og familiedepartementet. Det Islamske Kultursenter, som holder barn på koranskoler i Norge fordekt som SFO med overnatting i Drammen, Oslo og Mjøndalen, utvider virksomheten sin. Ropstad har tildelt dette sterkt omstridte, lukkede og ytterliggående trossamfunnet over 700.000 kroner slik at en tidligere over 100 år gammel baptistkirke i Stavanger kan gjøres om til moské. Summen er den høyeste av 15 tildelinger til ulike trossamfunn i år som har søkt om midler, skriver Aftenposten. 

Det stopper ikke her. I tillegg har nemlig det samme trossamfunnet fått over 200.00 kroner av samme Ropstad til å gjøre om bedehuset «The Way» i Skien til moské. Søndre Nordstrand Muslimske Senter fikk tildelt 320.000 kroner under samme potten, «Tilskudd til privateid kirkebygg», på totalt fem millioner kroner.

Dette skjer mens byrådsleder Raymond Johansen i Oslo har satt i gang full granskning av all kommunal støtte som Det Islamske Kultursenter har fått gjennom årene. Ikke nok med det: Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm har bedt myndighetene om å granske forholdene i dette trossamfunnet, mens Ropstads kollega, Jan Tore Sanner, stiller spørsmål ved at trossamfunnet lar barn overnatte i moskeenes lokaler. Like fullt sponses dette «kultursenteret».

Enn så lenge er det ikke søkt om tillatelse til at barn kan overnatte på koranskoler i Stavanger og Skien. Søknadene kommer nok.

Det Islamske Kultursenter har kjøpt opp bygninger til moskébruk for over 100 millioner kroner. Tre i Oslo, tre i Drammen, tre i Nedre Eiker, en i Grenland og en i Stavanger. Dette har til sammen 3.775 registrerte medlemmer klart, totalt nesten 27.000 kroner per person, nyfødt, som trygdet, som pensjonist.

«Tilfører trossamfunnet nye forsamlingslokaler»

Så hva uttaler statsråd Ropstad, via sin seniorrådgiver Håvard Kleppa, om disse tildelingene for å omgjøre kristne bygninger til moskeer?

– Hva lokalene har vært brukt til tidligere har ingen innvirkning på vurderingen. Det avgjørende er at kjøpet tilfører trossamfunnet nye forsamlingslokaler. Utvidelser kommer også inn under ordningen.

Den åpne homofile og kristne Kleppa, sønn av tidligere kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa, er, sammen med KrF, en representant for den delen av kristenfolket som later som om de ikke har forstått noe som helst av hva som skjer når islam organiseres i sunni- og sjiamoskeer: da dukker nemlig typisk det totalitære åket frem, og det faderlig fort. Har de heller ikke forstått forskjellen på passifisten Jesus og krigeren og voldsmannen Muhammed?

Regjeringen fremstår som ikke annet enn en administrativ skute et eller annet sted langt der ute i tåkeheimen.

Åpen islamisering

Vi kunne nylig også fortelle at Bergen skal få sin første stormoské. Bergen moské med over 3.000 medlemmer og åpne bånd til ekstremisme, skal reise en moské på 1.400 kvm, og med et bønnerom på 400 kvm.

Fremdeles mener mange at det ikke pågår en islamisering av Norge, ei heller at det pågår en snikende islamisering. Islamiseringen foregår dog helt åpent, som vi skrev i kronikk i Aftenposten, og med nordmenns mer enn velvillige hjelp. Hvor dum, blind og døv går det an å være ikke å forstå dette? Islamiseringen skjer jo endog med Regjeringens åpne vilje, og med oss skattebetalernes penger. Vi tvinges rett og slett til å sponse ekstremisme som spiser opp vår kulturarv og våre verdier. 

Dette er utilgivelig.

Vi meldte i går at Barne- og familiedepartementet, ved (den kristne) statsråden Kjell Ingolf Ropstad, tildeler tre islamske trossamfunn tilskudd som innebærer at de omgjør kirke og bedehus til moskeer. Det ene trossamfunnet, Det Islamske Kultursenter, er udiskutabelt ytterliggånde, og har barn på koranskoler der de kan overnatte hele uken.

Tildelingen får topprofiler i FrP til å reagere.

«Jeg vemmes»

Hardest ut går tidligere justisminister, nå stortingsrepresentant, Per-Willy Amundsen. Til HRS sier Amundsen at han har fått nok av islamiseringen av Norge.

Han krever at utviklingen stoppes, og han hevder at islam tilhører middelalderen. «Jeg vemmes», sier Amundsen, og ber Norge stoppe islamiseringen av landet.

 – Stopp islamiseringen, fjern alle tilskudd og stans all offentlig finansiering av islam. Det er ikke skattebetalernes oppgave å finansiere en lovreligion som ikke har tatt steget ut av middelalderen, sier Per-Willy Amundsen til HRS, og fortsetter:

 – Nok en gang får vi presentert grelle eksempler på hvordan det aktivt legges til rette for å fremme islam på bekostning av vår kristne kultur og identitet. Det er knapt så man tror det er mulig, særlig når det skjer mens KrF innehar ansvarlig statsråd og FrP sitter i regjering. Jeg vemmes.

Amundsen viser til FrPs partiprogram, der det heter at all økonomisk støtte til trossamfunn skal opphøre. Kun kirkebygg og kulturhistoriske bygg skal støttes, mener han, og viser til FrPs program.

– FrP har en tydelig holdning til dette, som fremgår av vårt partiprogram: «Fremskrittspartiet vil fjerne tilskuddsordningen for trossamfunn. Det opprettes en egen tilskuddsordning for å ivareta og vedlikeholde kirkebygg med kulturhistorisk verdi, samt lovpålagte oppgaver,» påpeker Amundsen.

Bør opphøre

Innvandringspolitisk talsmann for FrP, Jon Helgheim, er heller ikke nådig i klypa. Han viser til at den økonomiske støtten som er gitt til tre islamske trossamfunn som har kjøpt opp kristne bygg, indirekte betyr at staten aksepterer at de gjøres om til moskeer:

– Denne støtten kommer riktignok uavhengig av hva bygget har blitt brukt til tidligere, det er derfor ikke en støtte direkte til å omgjøre kirker til moskeer, men indirekte fungerer det slik, sier Helgheim.

Han presiserer at islamske trossamfunn har en tung bagasje – og etterlyser full granskning.

– Det har vært kjent lenge at en del muslimske trossamfunn er lukkede, har oppfordret til lovbrudd, bidrar til negativ sosial kontroll, har koranskoler med overnatting og benyttet hatpredikanter. Vi vet med andre ord mer enn nok til å kutte ut all støtte til muslimske trossamfunn og heller begynne å gå de grundig etter i sømmene. Dessverre står FrP helt alene om dette, derfor skjer det ingen ting, fastslår Helgheim.

Han mener også at staten ikke skal betale for religionssamfunn:

 – Det er ingen statlig oppgave å betale for religiøse forsamlingslokaler, derfor bør ordningen opphøre umiddelbart, sier Helgheim til HRS.

Kapitulasjon

Stortingsrepresentant for FrP, også forfatter av boken Mens orkesteret fortsetter å spille, Christian Tybring-Gjedde, sier til HRS at Norge «i realiteten kapitulerer» i forhold til sin kristne kulturarv, ved tildelingen statsråd Kjell Ingolf Ropstad står bak:

– Slike bevilgninger viser at landet ikke forstår betydningen av å beskytte og ta vare på vår kristenkulturelle identitet. Det er i realiteten en kapitulasjon, sier Tybring-Gjedde, og viser til at at vi svikter eget land.

– Vårt demokrati og egalitære samfunn gjør at vi ikke evner å ta krevende beslutninger til det beste for vårt eget land og de verdier vårt samfunn er tuftet på. Alt blir relativt og vi nekter å ta inn over oss at vår fremste oppgave er å bevare og konservere, ikke akseptere og fremstille alt utenfra som likestilt og like bra. Det er det nemlig ikke. Vestlige verdier er suverene og ikke noe vi kompromisser på.

Så gjenstår spørsmålet om Per-Willy Amundsen, Jon Helgheim og Christian Tybring-Gjedde får noen gehør for sine meninger i eget parti, i Regjeringen – og hos «folk flest».

Det Islamske Kultursenter i Norge (DIKSIN) er definert som konservativt og lukket. DIKSIN hører inn under den tyrkiske Süleymancı-bevegelsen, som har etablert hundrevis av koranskoler med elevinternater i Tyrkia og Europa. Tidligere i år er det avdekket at DIKSIN har koranskoler med overnatting, fordekt som SFO, flere steder i Norge. Ifølge ledelsen, skal disse skolene gi barna «fagkompetanse i skolesammenheng og lære (-r) om sin religion, skikk og etikk, samt øvrig nyttige integreringstiltak».

Integrering, altså. DIKSIN og gruppens skoler benytter eksempelvis boken Muhtasar Ilmihal, som er oversatt til tysk, engelsk, russisk og norsk. Boken lærer barna blant annet at de som «nylig har hatt sædavgang, har menstruasjon eller nettopp har født, er urene, og boken beskriver detaljerte renselsesritualer. Kvinner kan ikke reise alene uten følge av ektemann eller en annen mannlig slektning. Den som kritiserer Koranen eller mener at den er mangelfull, ses på som frafallen». Og frafall er det dødsstraff for i islam.

Litt av et «integreringstiltak».

Et vell av foreninger i Norge

DIKSIN har et av Norges største moskénettverk, med eiendomsoppkjøp på over 100 millioner kroner siden senteret etablerte seg i Norge. Dertil har DIKSIN, med 3.775 medlemmer, et vell av underorganisasjoner, som blant annet angivelig driver med integreringsarbeid rettet mot barn og ungdom. Her er listen over DIKSINs foreninger:

Drammen:

• Den Islamske Stiftelse i Norge
• Tyrkisk Islamsk Dødsfallfond i Drammen
• Flerkulturell Ungdomssenter i Drammen
• Flerkulturell Ungdomssenter i Norge
• Senter For Inkludering og Integrering
• Tyrkiske Samfunnet i Norge-Norvec Turk Toplumu
• Tyrkiske Unge Arbeidere og Student Forening
• Norges Göynemliler Forening

Oslo:

• Tyrkiske Organisasjoner i Oslo
• Tyrkisk Barn og Ungdoms Organisasjon
• Tyrkisk Hjelpe og Støtteforening
• Tyrkisk Kvinneforening
• Senter for flerkulturell ungdom i Oslo
• Senter for flerkulturell ungdom i Groruddalen
• Senter for flerkulturell ungdom i Skedsmo

Stavanger:

• Tyrkisk kvinneforening i Stavanger
• Senter for Flerkulturell Ungdom i Rogaland
• Tyrkisk ungdomsforening i Stavanger
• Islamske Kultur Sentrum Stavanger

Nedre Eiker:

• Kulturelt Kvinneforening
• Anatoliaforening i Nedre Eiker

Grenland:

• Grenland Tyrkisk Kulturforening

Moss:

• Senter For Flerkulturell Ungdom i Moss

Kan søke offentlige midler

Å opprette slike foreninger, gir lokale muligheter til å søke skattepenger – til integrering. Leksehjelpen til Tyrkisk Hjelpe og Støtteforening, er et slikt angivelig integreringstiltak. Oslo kommune har vært rundhåndet med midler til denne foreningen. Siden 2009 har skattebetalerne medvirket til 980.000 kroner inn på foreningens konto, i år var beløpet på 95.000 kroner. For første gang i løpet av ti år tok Utdanningsetaten i Oslo to uanmeldte stikkprøver i foreningens lokaler, 3. september og 10. oktober i år, skriver Aftenposten.

Utdanningsetaten observerte ingen tegn til leksehjelp.

Etter første stikkprøve var forklaringen at leksehjelpen foregikk senere på kvelden. Tidspunkt ble angitt. Da Utdanningsetaten fulgte opp med ny stikkprøve på angitt tidspunkt, var det heller ingen leksehjelp å observere. Nå vurderer etaten å kreve årets bevilgning tilbakebetalt.

Utdanningsetaten varslet i et brev datert 31. oktober 2019 at den vurderer å kreve tilbake de 95.000 kronene foreningen har fått til å drive leksehjelp.

«Utdanningsetaten mener at dette utgjør et alvorlig brudd på forpliktelsene og vurderer derfor å kreve de tildelte midlene, utgjørende 95.000 kroner, tilbakebetalt», skriver de og vurderer å politianmelde forholdet.

Styreleder i DIKSIN, Ismail Aricigil, også talsperson for Tyrkisk Hjelpe og Støtteforening, vil ikke uttale annet enn at de skal levere en skriftlig klage til Utdanningsetaten. De vil beholde de tildelte pengene.

Hvor mange slike foreninger?

Kulturforening, ungdomssenter, flerkulturell forening, studentforening, kvinneforening, forening for arbeidere – alt under en paraply til en ultraortodoks moské, som dertil utad forfekter at de jobber for integrering.

Hvor mange finnes det av dets like i Norge? Hvor mye penger henter de ut fra det offentlige lokalt? Det er det ingen som har oversikt over. Det er heller ingen som kan legge resultat på bordet av det påståtte integreringsarbeidet.

Det offentlige bruker skattebetalernes penger på å kjøpe seg avlat. Det offentlige prøver aktivt å lure både seg selv og oss borgere. Det er dette klare inntrykket man får. For hvor mye integrering får man av at tyrkiske kvinner sitter alene i det samme lokalet i Nedre Eiker, eller at ungdom av tyrkisk herkomst i Stavanger, Skedsmo, Moss, Oslo, Groruddalen og Drammen, isolerer seg i et eller annet rom? Og hva bedriver de der? Det vet vi heller ikke særlig mye om. Men at de læres opp i norsk samfunnsliv, det norske språket og norsk historie, skal man være ganske så nedsnødd for å tro. Tvert om fremstår dette feltet som aktivt segregeringstiltak fra DIKSINs side og dets like moskeer.

Reell integrering foregår nemlig på samfunnets fellesarenaer, i idretten, i skolemusikken, i husmorlag og så videre. Politisk ledelse bør snarest ta et oppgjør med hele dette mislykkede tankesettet og sende kraftige signal ut til kommunene: Ingen tilskudd til etnisk og/eller religiøst baserte påståtte integreringstiltak.

Kan noen se for seg at nordmenn ville fått støtte til foreninger basert på at medlemmene har norsk etnisk bakgrunn? Ikke det, nei?

Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser, slo ned som en bombe i 2006. Boken tar for seg et bredt spekter av problem med den ikke-vestlige innvandringen, ikke minst de verdimessige konsekvensene, og den er skrevet i ånden til opplysningstiden. Boken tar et oppgjør med æresdrap, arrangerte ekteskap, kjønnslemlestelse, dumping av barn på koranskoler i foreldrenes hjemland, og islam og dens medfølgende problem. 

Boken ble en bestselger, årets debattbok og prisvinner. Det var kort og godt mitt gjennombrudd etter ti år som forfatter og debattant innen innvandringsfeltet.

Det aller mest spesielle for meg i dag er at om politikerne hadde tatt det omfattende dokumenterte innholdet på ramme alvor den gang, hadde Norge vært langt bedre rustet som nasjon i dag.

Her kan du lese om den brede omtalen boken fikk, der terningskastene oftest var meget gode, som i VG: «En innvandringspolitisk bombe», ble det sagt – og med terningskast 5.

Fra og med i kveld til søndag kveld tilbyr vi boken til kun 99 kroner pluss frakt.

Alle bøkene signeres. Bestill her og du får den garantert i god tid før jul!

Tre danske økonomer fra Princeton University i USA bestemte seg for å undersøke om det er noen sammenheng mellom et lands økonomiske ytelser og innvandring. Den ene er professor Henrik Kleven, en av de mest internasjonalt anerkjente danske økonomer og medredaktøren for American Economic Review. De to andre er postdoktor Amalie Jensen og doktorgradsstudent Ole Agersnap, melder Berlingske.

I oktober publiserte økonomene rapporten «The Welfare Magnet Hypothesis: Evidence From an Immigrant Welfare Scheme in Denmark», hvor de konkluderer med at svaret på spørsmålet er ja:

«Selv om det er mange faktorer som ikke har med velferd å gjøre som har betydning for beslutninger om migrasjon, viser vår studie at sjenerøsiteten til velferdssystemet er viktig for valg av destinasjon.»

Tilnærmet den perfekte case

En av utfordringene med studier av økonomisk påvirkning er at man ikke kan lukke samfunnet inn i et laboratorium og studere effekten av en bestemt påvirkning alene ved å eliminere de andre. Dermed må en sannsynliggjøre årsakssammenhenger.

Når det gjelder sammenhenger mellom sosiale ytelser og innvandring, ble Danmark en tilnærmet perfekt case, som ligner et «økonomiske eksperiment» i den virkelige verden. Dette fordi ytelser for innvandrere, typisk asylsøkere og flyktninger, er blitt satt markant ned og markant opp igjen med ti års mellomrom. Tre år senere ble de så satt markant ned igjen. Det gjør det mulig å studere (eventuelle) effekter.

Velferdsytelser effekt på innvandring har vært studert før, blant annet i en studie fra 1998, der økonomer kom frem til at innvandrere som mottar velferdsytelser i USA har en tendens til å samle seg i stater med høye ytelser. En annen studie fra 2010 viste at innvandrere med lav eller ingen utdannelse i Europa er mer tilbøyelig til å slå seg ned i land med høyre velferdsytelser. Men knapt noen studier har hatt en så «ideell» case som Danmark.

Politiske beslutninger, effekt?

La oss se nærmere på de tre sentrale politiske beslutningene:

1) I 2002 innførte daværende Fogh-regjering «starthjelpen» som markant reduserte ytelsene for personer som hadde oppholdt seg i mindre enn syv av de siste åtte år i Danmark. Innførselen av starthjelpen betydde at nyankomne asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente ikke lenger kunne få kontanthjelp. Starthjelpen lå opp til 50 prosent lavere enn kontanthjelpen, avhenging av om man var gift og hadde barn.

2) I 2012 avskaffet Thorning-regjeringen starthjelpen. Nå kunne nyankomne få kontanthjelp på lik linje med andre.

3) I 2015 innførte Løkke-regjeringen «integrasjonsytelsen», som stort sett er et annet navn på starthjelpen. Det ble også annonserte i libanesiske aviser, som overfor potensielle asylsøkere tydelig gjorde oppmerksom på de nye lave ytelsene i Danmark.

Så er spørsmålet: hadde disse politiske endringene noen sentral effekt?

Resultatet synes rimelig klar (faksimile fra Princeton-rapporten):

De tre velferdsendringene er markert i grafen som vertikale (sorte) streker på 2002, 2012 og 2015. Etter at Fogh-regjeringen innførte starthjelpen gikk innvandringen markant ned, mens da Thorning-regjeringen fjernet den og lot de aktuelle går tilbake til den mer lukrative kontanthjelpen, så steg innvandringen igjen. Da Løkke-regjeringen reinnførte starthjelpen som integrasjonytelse, ble det et nytt markant fall i innvandringen. Kurven viser altså et tydelig sammenfall.

Ser vi på hvordan de samme velferdsytelsesendringene hadde på innvandring til Danmark innenfor Europa, ser vi at det har liten effekt:

Sammenligning Norden

For å kontrollere for betydningen av konflikter i verden har Princeton-studiet utarbeidet tilsvarende grafer for innvandringen fra land utenfor Europa til de tre øvrige nordiske land, Norge, Sverige og Finland, som viser at det ikke har hatt samme utslag i 2002, 2012 og 2015 som i Danmark.

Mens innvandringen i alle de nordiske landene, inkludert Danmark, følger hverandre 1991 til 2001, så skjer det noe fra 2002 hvor starthjelpen innføres i Danmark. De skiller seg ut som det eneste landet som har hatt et fall, men de tre andre nordiske landene fortsette den oppadgående kurve. Innvandringen til Danmark legger seg i ti år (fra 2002) fast på et svært lavt nivå, og skiller seg markant fra de øvrige nordiske landene, inntil det igjen blir mulig å få langt større ytelser (fra 2012).

Som kjent innførte jo de fleste land i Europa innvandringsrestriksjoner etter folkevandringskrisen som startet i 2015, som igjen kan forklare innvandringsfallet for samtlige av de nordiske landene. Men det betyr i så fall at politikk (kan) virke, og innvandring er ingen «naturlov».

Minst én er drept og 25 andre er kommet til skade ved en eksplosjon i en boligblokk i byen Blankenburg øst i Tyskland. Eksplosjonen fant sted rett før klokka 09:00 i dag.

Flere av de 25 skadde er alvorligt kvestet, opplyser politiet. Politiet utelukker ikke at flere kan være skadde eller døde.

Redningsmannskap holder nå på med evakuering av de som er i bygningen. I tillegg skal en barnehage og en skole i nærheten være evakuert.

Politiet har delt et foto på twitter som viser at eksplosjonen har vært betydelig, og den ser ut til å ha blitt utløst i en leilighet i 2. etasje. Vinduene er blåst ut og røyk driver ut fra stedet, der muren er svertet av sot.

Politiet vet enda ikke hva eksplosjonen skyldes, men gitt evakuering fra stedet så kan det være at politiet har en mistanke om at dette ikke er en «vanlig» ulykke.

En forelder tripper av sted med sine to små barn for å nyte en lørdag i Pepperkakebyen på Oljemuseet i Stavanger. Her hadde de forventet en koselig dag, med pepperkakebygg i de herligste varianter, med lys, hjerter, nisser og farger og lukter som skulle trylle frem (enda) mer julestemning og forventingens stjerner i barnas øyne.

For det er omtrent det Aftenbladet, som står bak Pepperkakebyen, lover:

«Fra første søndag i advent, 1. desember kan du oppleve en magisk, stemningsfull og vinterfin utstilling på museet.

Ja, det skal virkelig gnistre av den nye utstillingen.»

Så kommer den lille familien til byggverk 110, kalt «Big Beautiful Wall» (foto: Privat):

Vi kan vel trygt slå fast at Aftenbladet holder det de sier – det «gnistrer» av denne utstillingen, om enn ikke slik denne lille familien hadde tenkt seg. For her mangler det ikke på effekter med et illsint hodebilde av den amerikanske presidenten Donald Trump påklistret en hest på toppen av muren og med soldater med våpen på alle kanter, mens seigmennene prøver å komme seg over. For the big beautiful door hvor folk kan komme inn lovlig, er lukket og festet med Non Stop sjokolade. Også det meksikanske flagget er på plass, mens det forjettede lands flagg glitrer i sitt fravær.

Man kan jo bare anta at barna lar seg henrive av et slik «pepperkakehus».

Jul og barn?

Barnas forelder sier at det er sjelden vedkommende blir sjokkert eller krenket, men innrømmer at «Big Beautiful Wall» ble en smule i overkant:

– Men mine første tanker var å kontakte museet om hva dette pepperkakehuset hadde med jul og barn å gjøre, med alle sine våpen- og konfliktelementer, blant all den andre hyggelige og fine pepperkakekunsten, sier vedkommende, og legger til:

– Eller kanskje denne burde vært balansert med en pepperkakerekonstruksjon av for eksempel terroraksjonene på julemarkedene i Strasbourg og Berlin – som i det minste har noe med julen å gjøre, sier vedkommende, som ønsker anonymitet for «å slippe å bruke jula i år og store deler av neste år til å forsvare meg mot godhetsposører».

HRS har vært i kontakt med region Stavanger, som står oppført under kontaktinformasjon for Pepperkakebyen, og spurt om hvem som administrerer Pepperkakebyen på Oljemuseet. Men som ellers når noe kanskje ikke er gått helt etter planen, så er det ingen som har ansvar. For det er visst bare fritt frem å levere inn sitt mesterverk, få tildelt et nummer, og så være med i trekningen av årets flotteste pepperkakehus. Tradisjonen tro gir visstnok Aftenbladet også kr 250,- per byggverk i gave til veldedig organisasjon. Hvilken vet jeg ikke, men det blir neppe HRS.

Dessuten lurer jeg på hva som kommer til å skje når en eller annen luring leverer inn et pepperkakebygg á la Muhammed. Da skal du se at det blir fart i den ikke-eksisterende adminstrasjonsavdelingen.

Så da er det bare å gratulere Aftenbladets Pepperkakeby med enda litt mer julekluss.

Vi har i lenge tid luktet utviklingen til SV. SV satser på velgere blant de muslimske troende, altså moskémuslimene. Ikke hverdagsmuslimene, som er livredde for at islam skal få makt i Norge. Livredde fordi de vet hvilket mørke som da vil senke seg over den hittil frie nasjonen Norge. De frie muslimene har ikke minst bakgrunn som flyktninger fra Ayatollah Khomeinis islamske despoti som ble etablert på slutten av 70-talle, og tiltok i styrke på 80-tallet, med blant annet påbud om at kvinner måtte dekke alt hår, med mer.

«Født av en hijabbærende mor»

Her er Karin Andersen, sentral i SV i mange år, sin status på Facebook:

Hijabbærende Maria, altså. Hijab i SVs hjerte. Og hijab med H, som om hijab er hellig.

Og Andersen får det hun ville ha: mange likes og hyggelige hilsener fra nedsnødde nordmenn  .

Historieundervisning er hva Andersen trenger. Når, Andersen, ble hijab introdusert? Nei, ikke av Muhammed for 1.400 år siden. Plagget ble politisk innført i forrige århundre. Antakelig var det Det muslimske brorskapet, verdens største islamistiske organisasjon, som stod bak. De lærde strides. Var det på 70-tallet, eller var det på 20-tallet, da Brorskapet ble stiftet?  

Jeg stemte SV i yngre år. Jeg var feminist på min hals (særlig mine venner fra Norsk journalisthøyskole i 1990 – 1992 kan nok bekrefte det). Jeg stemte SV fordi jeg trodde partiet var genuint opptatt av barn og kvinner, ikke minst retten til å bli beskyttet mot overgrep.

Så feil jeg tok. Og så til de grader SV åpent demonstrerer nå at de har valgt de totalitære, kvinnefiendtliges side. SV har dertil fått vararepresentan Marian Hussain, somalier med hijab på hodet Stortinget. SV lot henne fremme forslag om en handlingsplan mot angivelig «islamofobi og muslimfiendtlighet». Hva med kristofobi i egne rekker? Hva med tilvandret ekstremrasistisk klankultur fra Somalia, Pakistan etc?

Hva skjedde med SV?

Det første partiet på Stortinget som på 90-tallet inviterte meg til å holde foredrag var SV, rettere sagt SU, den gang anført av Heikki Holmås og Inga Marte Thorkildsen.

Hvorfor ble jeg invitert? Selvsagt handlet det om min kamp for alle jenter og kvinners frihet (den undertrykkende tradisjonen med arrangerte ekteskap var hovedtemaet). SU var på min side hva gjelder alle jenters rett til frihet.

HRS startet forsiktig opp i 2000, og ble etablert som en stiftelse i 2001. Vi fikk det definitive gjennombruddet maktpolitisk første halvår i 2002 grunnet æresdrapet av Fadime i Sverige, deretter ble Anooshe henrettet av ektemannen i Kristiansund. Gjennombruddet kom fordi vi hadde kunnskap, forslag til tiltak og vi hadde troverdige kilder som åpent arbeidet opp mot politikere og media basert på egne erfaringer med tradisjonsbestemte overgrep (norskpakistanske Jeanette og norskmarokkanske Nadia). Vi har mange år etter dette blitt fortalt følgende fra FrP-topphold:

– SV var desidert mest positivt innstilt til HRS av alle partier grunnet deres fokus på barns og kvinners rettigheter.

Snakker om snuoperasjon etter islams økende makt…

Vi skal tett følge islam-SV fremover. For dette partiets ideologiske dreining – igjen – mot totalitære krefter, fordrer at vi er på vakt som samfunn.

«Svart handel med adresser», skriver SVT, som har gjort en solid jobb med å avdekke den omfattende svindelen med registrering av bosatte i landet.

De oppsøker en leilighet der en kvinne bor. På hennes adresse er det bosatt over 100 andre – på papiret. Dette er personer med et såkalt «samordningsnummer», eller S-nummer, tilsvarende D-nummer i Norge. Dette er et slag midlertidig  personnummer som man trenger for å kunne få jobb og tilgang til offentlige tjenester som helsevesenet og sosiale stønader. I Sverige er det rundt 870.000 med S-nummer, i Norge var det inntil nylig 1,6 millioner D-nummer. Et oppryddingsprosjekt ble iverksatt , og i årsrapporten for 2017 fra Skatteetaten fremkommer det at oppryddingen i d-nummerdatabasen ble avsluttet i 2017. Da ble cirka 1 million d-nummer satt til inaktive – mens 600.000 fortsatt er aktive. Men i årsrapporten for 2018 heter det at «både for d-nummer og fødselsnummer er manglende identitetskontroll og misbruk av identitetsdokumenter fortsatt et problem».

I Sverige er ikke problemet noe mindre. Etter all sannsynlighet er det tvert om.

SVT snakker med naboer av kvinnen i et forsted til Stockholm som altså huser 100 andre. De forteller at det kan koste 150 til 500 kroner måneden å få lov til å registrere seg bosatt i en leilighet som man naturlig nok ikke bor i. Hvis det SVT og naboer forteller stemmer, betyr dette at kvinnen kan innkassere 15.000 til 50.000 kroner – i måneden – for å være postkasse for utlendinger.

«För utländska medborgare som kommer till Sverige är en postadress en nödvändighet för kontakt med myndigheter. Det har bidragit till en svart marknad där en adress kan kosta allt från 150 till 500 kronor i månaden.»

Kriminelle registrert på adressen

På den aktuelle kvinnens adresse er det ikke bare registrert over 100 personer, rundt 80 av dem er i tillegg dømt for kriminalitet. En av dem for mord.

Til SVT sier politiet at de har slått alarm til sentrale myndigheter om problemet, og at flere av dem med S-nummer har hatt multiple identiteter over «veldig lang tid». Politiet er kjent med adressen som SVT oppsøker. Politiet har endog oppsøkt leiligheten for noen dager siden, heter det, for å spore opp utlendinger som er utvist.

En postmann SVT snakker med, sier han «har reagert på den store mengden post som leveres til adressen». En nabo bekrefter det samme.

En annen nabo forteller at det er flere personer i boligkomplekset som driver samme svarte handel med adresser.

«De kommer hver fredag ettermiddag – massevis av folk som henter post. De tjener penger samtidig som de tror at de hjelper asylsøkere.»

Åpen handel

På en russiskspråklig nettside pågår den svarte handelen med adresser i Sverige åpent. En mann i 40-årene forteller at han selger en adresse for 500 kroner i måneden.

Granskningen til SVT startet med at journalistene sjekket adresser til personer som i den siste tiden har blitt dømt for lovbrudd.

«Vi började titta på vilka adresser som förekommit i brottsdomar den senaste tiden och upptäckte då att vissa adresser återkom när det gällde personer med samordningsnummer. Vi identifierade fem adresser som vi tyckte var extra intressanta.

När vi tittade närmare på en av adresserna hittade vi runt 80 brottsdömda personer som använt den i kontakt med myndigheter. Vi vände oss till Skatteverket som kunde ge oss en lista på drygt 100 personer med samordningsnummer som i nuläget är registrerade i lägenheten.

En koll av de andra identifierade adresserna gav liknande resultat och vi kunde se ett mönster där flera personer varit registrerade på fler än en av de aktuella adresserna.»

På lederplass i Göteborgs-Posten ble det nylig påpekt at «myndighetene har minimal kontroll» med S-nummer og det ikke er en politisk vilje til å løse problemet.

Offisielt har Sverige noe over 10 millioner innbyggere (10 313 447), basert på dem som er folkeregistrert. Men i tillegg finnes det altså rundt 870.000 personer som har fått tildelt et S-nummer. Hvor disse 870.000 personene egentlig er, er det ingen som vet. Ifølge Skatteverket har det de siste årene blitt delt ut mellom 45.000 og 55.000 årlig, halvparten via Skatteverket, en fjerdedel via kriminalitetsregisteret (ulike politiregistrer) og resten via andre register. Også asylsøkere kan få S-nummer.

45 prosent av dem som har blitt tildelt S-nummer, har ikke klart å bevise sin identitet. Tre fjerdedeler av dem med S-nummer kommer utenfra EU, og har ikke arbeids- og oppholdstillatelse. Med andre ord trives nok det svarte arbeidsmarkedet godt i nabolandet vårt (og det gjør det nok i Norge også).

Det føres ingen statistikk over hvilket statsborgerskap med med S-nummer har, eller om de faktisk er i landet. Under en tilfeldig kontroll i Stockholm i fjor var det bare en sjettedel av de som søkte om et S-nummer som hadde rett til å oppholde seg i Sverige.

Ordene innledningsvis tilhører Guy Milliére, født i Marseille og professor i litteratur, essayist og forfatter av 27 bøker. Milliére peker på sentrale stemmer i den franske innvandringsdebatten, som journalisten og skribenten Eric Zemmour, som åpent har antydet mulighetene for at det vil oppstå en motstandsbevegelse i Frankrike grunnet «koloniseringen» som islams fremvekst medfører.

– Jeg må si at jeg ikke tror at det kommer borgerkrig i Frankrike, og jeg tror heller ikke at det oppstår en motstandsbevegelse, skriver Milliére, det til tross for at han også mener at det pågår en «kolonisering» som dertil «sprer seg».

Han begrunner dette ved å peke på en episode sist høst som fikk mye medieoppmerksomhet. På en skoleutflukt i Dijon til et politisk møte (i Regionrådet for Burgund Franche-Comté) brukte en mor slør. Dette fikk medlemmene til Rassemblement National (RN) til å forlate salen i protest, noe som ble møtt med unison fordømmelse både fra annet politisk hold, regjeringsmedlemmer inkludert, og medier. For Milliére vitner dette om at det strengt sekulære Frankrike har kapitulert overfor islam. Slike reaksjoner «ville vært utenkelige for 15 år siden».

Bøker forvist fra bibliotek

Milliére peker på «en lang rekke andre hendelser» som også «ville ha vært utenkelige».

«For 15 år siden hadde det fremdeles ikke vært et større islamistisk terrorangrep i Frankrike. No go-soner hadde tatt form, men antallet av dem oversteg ikke 700 den gang. Unge muslimer brente av biler for på deres måte å feire den 14. juli (nasjonaldagen, red.) eller 31. desember, men fenomenet hadde fremdeles ikke antatt det omfang som det har i dag. Det var voldtekter og seksuelle overgrep, men antallet var fremdeles ikke så høyt som nå: gjennomsnittlig 400 om dagen, og antallet forekom meg å være så stort da jeg leste det, at jeg måtte kontrollere dataene for å være sikker på ikke å ta feil.»

– For 15 år siden ble bøker som sa sannheten om islam fremdeles ikke forvist til det bakerste hjørnet på biblioteket, som om det dreide seg om pornografiske verk, fortsetter Milliére. Han peker på at en islamkritiker som ovennevnte Zemmour tidligere kunne fremme islamkritikk i den sekulære repubklikken, men i dag er bildet et helt annet: En kritiker som Zemmour taues for retten, han møtes med sinne, «oppfordringer til boikott og endog oppfordringer om å slå han ihjel». Slike hatefulle reaksjoner så man ikke i 2005.

Milliére vil tilbake til høstens hendelse i Dijon. For 15 år ville ikke den lokale lederen av RN blitt møtt med en «nesten enstemmig indignasjon hos de store mediers journalister og den politiske klasse i Frankrike». Man ville ikke sett demonstrasjoner med muslimer som «fremstiller seg selv som ofre for utstøtelse og forfølgelse», demonstrasjoner dertil like etter at en politimann ble drept. Plakater med teksten «Hvis du ikke kan like min påkledning, så forlat landet mitt», ville blitt møtt med «sterke reaksjoner», altså negative reaksjoner. Utsagn i dag som at muslimer «ikke er et ‘assimilasjonsprosjekt’, ville tidligere blitt mottatt meget negativt. Ikke-muslimske demonstranter ville ikke i kor ha ropt ‘Allahu akbar’ få hundre meter fra Bataclan, slik som det skjedde nylig ved avslutningen av en demonstrasjon mot ‘islamofobi'».

En resignasjon

Milliére sier at det han har pekt på av eksempler er tydelige tegn på «resignasjon og et forsøk på å bedøve befolkningen». Og det virker i stor utstrekning, sier han. Han mener at folk uten tvil er sinte, men de gir ikke uttrykk for det. Heller ikke politiske ledere våger si noe av frykt for å bli utstøtt og dyttet langt vekk fra mikrofoner og kameraer».

Zemmour våger fremdeles å stå opp og tale, tross omkostningene. En annen har lidd denne skjebnen: Renaud Camus har forsvunnet helt fra skjermen og blir konstant dratt ned i sølen uten at noen opprøres over det. Milliére fortsetter slik:

«Bøker som sier sannheten om islam er ikke engang å finne i det bakerste hjørnet på biblioteket, de står slett ikke på bibliotekene. De er underlagt en boikott, og stort sett ingen kjøper dem. En uke etter demonstrasjonen mot ‘islamofobi’ var det en demonstrasjon mot landets islamisering som samlet ti ganger færre mennesker enn førstnevnte demonstrasjon. Demonstrasjonen mot islamisering var organiseret av en markant gruppering på høyrefløyen, men selv hvis den ikke hadde vært organiseret av en gruppe, tviler jeg på at det ville kommet flere.»

– Jeg er pessimist

Som leseren antakelig husker, var det voldsomme og voldelige opptøyer i franske gettoer i 2005. Milliére mener resignasjonen i den franske befolkningen allerede lå der latent før disse opptøyene. Etter opptøyene er resignasjonen blitt stadig mer åpenbar. Ikke minst kom dette tydelig frem etter de grufulle terrorangrepene i 2015 (Charlie Hebdo i januar, deretter de simultane angrepene i Paris i november). Milliére mener at demonstrasjonen, eller markeringen, etter massakren i Charlie Hebdos lokaler, «var preget av politisk korrekt underkastelse og ikke av handlekraft». Mens etter massakrene på Bataclan i Paris 2015 og i Nice sommeren 2016 «var det kun stearinlys, blomster og tårer tilbake». Mens etter drapet på en politimann «var det ikke engang stearinlys eller blomster, og tårene så man ikke mye til».

– Frankrikes kolonisering skrider fremover, og den er ledsaget av resignasjon. Det er ingen tegn på motstand. Ingen handlekraft manifesterer seg. Det er kun én part som fører krig og rykker frem. Det er ingen forsvarslinjer foran dem. Det er sågar stort sett ingen som tør å si ifra og erklære at nå kan det være nok.

For bedøvelsen virker. Det sørger de etablerte mediene og de politiske ledere for.

«Jeg ville gjerne tenke at det ikke er for sent. Det ville jeg virkelig. Men jeg kan ikke.

Jeg skrev for noen måneder siden at bedøvelsen fører til avlivning. Jeg ville gerne kunne skrive det motsatte i dag. Det kan jeg ikke. Dessverre.

Er jeg pessimist? Hvis jeg her tilføyde flere faktorer som kan beskrive Frankrikes raske forfall, ville jeg virke enda mer pessimistisk.

Bør jeg si det? Jeg er pessimist. Jeg ville gjerne kunne slutte å være det.»

Samme bedøvelse i Norge

Milliére utgir snart ny bok; Er det noen her til å redde Frankrike? (Y a-t-il quelqu’un pour sauver la France?). Jeg vil anta at ingen etablerte norske forlag kommer til å oversette den. For også vi er bedøvet, også her ser vi alle de samme tegnene på resignasjon som Milliére peker på: de fleste leer ikke på øyelokkene over alle koranklossene og -blomsterbeddene. De fleste har tilpasset seg hijaben på sykehus og i andre offentlige institusjoner. Vi ser ingen demonstrasjoner av noe omfang mot islamiseringen. Vi aksepterer glatt at misjonshus og gamle bedehus blir til moskeer. Vi ser ingen lederartikler som protesterer mot tvangshijabiseringen vi utsettes for av statskanalen. Tvert om promoterer gammelmediene den samme hijaben. Ingen lederartikler i aviser som Aftenposten, Dagbladet, Dag og tid, Klassekampen, Morgenbladet eller VG, uttrykker bekymring for at avkristningen av Norge erstattes med økende islamisering år for år.

2020-tallet blir svært avgjørende for hele Vest-Europa, Norge inkludert. Vil den resignasjonen vi har sett på 2010-tallet bare øke i styrke, eller vil vi se en folkelig oppvåkning som presser frem en politisk ansvarlig klasse?

Det er sannelig ikke godt å si. Men at globalismens tid er på retur (Trump), og at nasjonalstatenes egenart og selvråderett fremheves igjen (Brexit), det kan absolutt skje.

Oversettelse til dansk i Den korte avis.

Hovedillustrasjon: HRS